Jul i svingen

Når NRK viser blånisser og rødnisser som snakker sært, synger konstant og suser rundt i rart ulltøy - da er det stopp. Den eldre garde her i huset ville se "Jul i svingen", jeg bestilte den inn slik at nå koser vi oss eldre. Musikken spilles gjerne på kveldstid etter at barna er lagt.

Gi oss sosialdrama som vi kan grine av; litt søte barn og ikke minst MARVIN!

Det lukter JUL!

Knitrende bjerkeved i peisen, røkelse og en deilig duft av nylagede patèer. Chutney'en står til kjøling, kaker i boksen og julekjøtt(aka lam og ribbe) ligger klart i kjøleskapet. I morgen er det storhandling for å få det siste på plass, julaften og påfølgende helg skal stå klart til "hyggegilde".

Hva mangler?

Deilig portvin(som kommer flybåren fra Berlin i natt). Ok; jeg er klar over at portvin ikke opprinnelig kommer fra Berlin, men min bedre halvdel er på tur så da fikk han oppdraget.
Jamon Iberico - også flybåren fra Barcelona.
Noen få gaver som gjenstår. Utrolig at jeg som er hjemme NONSTOP ikke klarer å få til dette før, men for meg er det å kjøpe julegaver i juli helt feil.

Hendene mine er tørre og sprukne og blør på knokene etter kulde og vann, men sånn er det nå. Slipper ihvertfall å bære vann fire mil fra en gammel brønn med brukket bein. Eldstemann spurte meg i dag etter at jeg hadde mast og vært oppgitt en stund "er det slitsomt å være mamma?" Ja, svarte jeg, men det er den beste jobben jeg kan ha. Håper han trodde meg.

Hva skjer HVER eneste desember?

...jo det er ett mesterskap i håndball. EM eller VM. At jeg vet dette kommer kanskje som en nyhet for de fleste, men jeg fant faktisk ut dette i går kveld da jeg spurte mannen i huset om det skjedde noe "håndballgreier" nå. Som den observante leser av nettaviser har jeg såvidt fått med meg at det er noen jenter med ball, men det blir kjapt scrollet; gitt! Håndball, fotball, vinteridrett - alle aviser og på mange kanaler på TV. Jeg kan bare la være å følge med, men nå blir det jammen mer og mer vanskelig ettersom det er MER SPORT OVERALT. Folk som løper/hopper/går ski/står ski/sparker etter en ball.....med svett ekkelt stinkende tøy. Vått svett hår, slim under nesen og alle peser. Røde i ansiktet og hissige varmeflekker på halsen. Estetikken er TOTALT fraværende. Hva er pent med en anorketisk 15-åring i hoppdrakt som svinger med armene og med lysebrun pub-bart?

Og ingen er blide. Ikke før de eventuelt har vunnet. Inntil det tidspunktet så er de bare forbannet og målbevisste og det er ikke noe smil på lur, nei!

Jeg er veldig blid. Uten slim under nesen og rødsprengt over det hele. At jeg føler meg så forspist på julegodis at man bare kan rute svoren på den edle baken min....jeg funker fint som ribbe. Men som en BLID ribbe. Uten ski/staver/skøyter.

Men MED baller.

Tiddelibom og Kvæfjordkake

Snø. Det lukter snø i luften, det knirker når man går og alt blir så mye vennligere enn grå høstmøkk.

Slaps i dag. Våt ekkel slaps hvor alt blir bare mer møkkete og ikkne minst vått. Slaps er forsåvidt ett ekkelt ord, ikke noe hygge rundt slaps. Snaps derimot er ett sånt hyggelig ord hvor man kan tenke på oktoberfest med ferskt skummende øl og en liten en. En liten snaps.

Og jeg har helt avskrevet ideen om Cherrox for voksne.

Håndmixeren døde for noen uker siden og det bød på utfordringer. Marengs og pisket krem i doble porsjoner gir grunn til belastningsskade og til overspising av deilig luftig rom-stinkende kake. Yummi!

Fredag er ellers en god dag til å minnes hva som gjør en glad. Myke barnearmer rundt halsen, stearinlys og bjerkeved, iskald knusktørr hvitvin og ens kjære store smilehull.

Storebror ser deg!

Med alle de sosiale medier vi har i dag så må man tydeligvis være forsiktig. All info på feks Facebook og blogger blir plutselig offentlig informasjon og grunnlag for vurdering av det offentlige.

Er man syk er det tydeligvis best å isolere seg fra omverdenen og ikke uttale seg om noe som helst . Sitte stille og vegetere.

http://www.dagbladet.no/2010/10/28/nyheter/innenriks/nav/14044096/

Kollektivtrafikk, lunch og klaging

Jeg har før klaget min nød over kollektivtilbudet her ute i Provinsen, og i dag var det tid for å sette antatt teori ut i praksis. Dvs; andre kaller det å "ta bussen". Som uerfaren kollektivist var det dømt til å mislykkes. Fra bussstoppet rett borti veien inn til Oslo Bussterminal tok det halvannen time. Første etappe var grei, etter det måtte jeg bytte buss og det var her problemene startet. Jeg hadde funnet en kul Trafikanten-app som hadde sagt at jeg måtte ta rute 143, fremme ved stoppet så jeg da at rute 131 også kjørte til treminalen og at den bussen var der allerede og jeg tok da den. BIG mistake. Dette var nemlig melkeruten som kjørte i boligområder med fartsdumper, innom alle eldresenter i kommunen og ikke minst så ble den kjørt av en bitteliten dame som speedet opp så seniorene falt i midtgangen og som også glmete å stoppe ved holdeplasser(noe som førte til høyst ureglementerte stopp). Vel fremme så var jeg allerede forsinket til lunchen med I, og hadde tilløp til whiplash.
Lunchen foreløp særdeles hyggelig; jeg fikk sjans til å uttale meg fritt og uhemmet om deler av den norske nevrologistanden; og fikk drodlet ut velmente råd. Etter overhalvannet år som pasient vet jeg mer om nevrologi enn jeg skulle ønske. Om akutte spinalpunksjoner, om smertestillende i tablettform og om hva de pumper inn i årene dine. Om hvordan de hver eneste gang bruker over halvannen time til å finne en åre som passer til veneflonen, at jeg med deres forsøk blir stukket gul og blå og at mine hviskninger om hva som kanskje kan fungere blir glatt overhørt. Hva jeg tåler og ikke tåler etter erfaring fra 10-15 innleggelser er ikke så viktig så lenge de kan teste noe nytt; forsøke å finne opp hjulet på nytt eller pga uvitenhet eller standens arroganse overhører hva som fungerer nettop for meg. Jeg blir lagt inn på en avdeling for demente på det ene sykehuset, hvor pasienter går inn på mitt rom døgnet rundt fordi de tror det er sitt eget. Pleiere gir meg feil medisiner, feil doser og forteller meg at dette vil nok hjelpe. Når jeg da ligger bundet til sengen, ute av stand til å gjøre rede for meg, ute av stand til å snakke i setninger, med demente inne på rommet mitt som bruker søppelbøtten som toalett,så velger jeg å resignere. Inntil en pleier finner noe som fungerer som får meg til å våkne litt, som får meg ned på smerteskalaen; da kjemper jeg. Kjemper meg vekk fra dette sykehuset og hjem - eller til det andre sykehuset hvor jeg blir ivaretatt. Dette kan jeg fortelle I. Om erfaringer som jeg egentlig ikke husker,som sitter i kroppen som vonde knuter. Over å bli håndtert som ett kasus, aldri hørt og med smerte som jeg desverre alltfor ofte opplever.
Hva gjør man egentlig med kroniske smertetilstander? Hvordan lever men med dem? Hvorfor må man forklare hver eneste lege man møter om tilstanden når alt er dokumentert i journaler? Hvorfor blir man redusert til ett vanskelig kasus? Er det fordi de feiler? Fordi de ikke finner en vidundermedisin som fungerer med en gang?
Jeg har blitt testet og prøvd med de særeste tester og heldigvis kan man utelate tumorer og endel autoimmune sykdommer. Jeg har blitt stukket med strøm i nervebanene, jeg har blitt dekket med leire på hodet. Jeg har blitt katererisert i utallige tilfeller med UVI som bivirkninger. Jeg har fått så mye morfin at magen ikke fungerer. Jeg har lekket sondemat ut i vevet i armene, jeg har fått betennelser av venefloner.
Alt dette forteller jeg til I i litt milde former, hun behøver ikke å bli skremt. En kronisk smertetilstand skal ikke behøve å skremme henne, få henne til å miste håpet eller til å falle sammen som en liten bylt.
Man kan leve med alt. Jeg kan leve med alt. Noen dager er det lettere enn andre, de dagene hvor jeg bare tar forebyggende medisiner, hvor jeg slipper morfinen, og hvor jeg slipper å plages av innleggelsesspøkeleset. De dagene hvor hodet mitt bare murrer jevnt, hvor smerten gjør at jeg kan gå,snakke og fungere nogenlunde normalt. De dagene er fantastiske!
I fikk meg seg råd som alle hodepasienter burde få av sin nevrolog; finn en hodepinespesialist som også er nevrolog, få all informasjon om forebyggende medisiner om du plages/medisineres mer enn 8 ggr månedlig. Få ulike typer medisiner, se på kosthold og livsstil og se hva du selv kan gjøre. Få adekvat hjelp! Fastleger er der for andre tilstander og vet ikke mye om dette, beveg deg fra dem og søk profesjonell hjelp.
Og jeg skulle også gjerne vite om hvordan man lever med en kronisk smertetilstand og ikke blir gal.

Velkommen!

Ok; på andre året som ufrivillig hjemmeværende og i forrige uke ble jeg i tillegg til å være hjemmeværende også UFRIVILLIG strandet/fikk husarrest/stuck - dvs jeg blir her hjemme; uten førerkort. Hva gjør man uten førerkort i en kommune hvor kollektivtilbudet er praktisk talt ikke-eksisterende og hvor nærmeste nabo er en høyspentledning og noen trær. Og en åker. Hvor det noen ganger kjører jordbruksmaskiner som jeg ikke vet navnet på og som jeg heller ikke akter å stifte bekjentskap med.

Jeg har lest nesten alle bøkene i bokhyllene(bokveggen), ikke mer hagearbeid i år og det er tvilsomt om jeg får tillatelse til å stå på stige.

Ergo; jeg skriver.